Dommen av 19. juni 2018 gjaldt en arbeidstaker som ble oppsagt fra sin arbeidsplass da hun var gravid. Oppsigelsen skyldtes ifølge arbeidsgiver behovet for nedbemanning i virksomheten.

Arbeidstaker bestred oppsigelsen og gjorde gjeldende at den i realiteten hadde sin bakgrunn i graviditeten.

Etter arbeidsmiljøloven § 15-9 skal en oppsigelse som finner sted i svangerskapet anses å ha sin grunn i dette forholdet dersom ikke noe annet gjøres overveiende sannsynlig. En oppsigelse vil altså være ugyldig med mindre arbeidsgiver gjør det overveiende sannsynlig at den skyldes andre saklige grunner (I den konkrete saken driftsinnskrenkning).

Høyesterett kommenterte at vilkåret «overveiende sannsynlig» innebærer at det skal foreligge klar sannsynlighetsovervekt for at oppsigelsen ikke skyldes graviditeten.

Høyesterett konkluderte med at oppsigelsen skyldtes graviditeten og at den derfor var ugyldig. Høyesterett vekta blant annet at selskapet samtidig som arbeidstaker ble sagt opp utlyste en konsulentstilling som inneholdt flere av den oppsagtes arbeidsoppgaver, samt at drøftelsesmøte etter arbeidsmiljøloven § 15-1 ikke var blitt gjennomført i forkant av oppsigelsen.

Dommen klargjør beviskravet ved oppsigelse etter de særlige stillingsvernreglene i arbeidsmiljølovgivningen. Den gir også veiledning for hvilken betydning manglende drøftelser kan ha for bevisbedømmelsen og gyldigheten av oppsigelsen.

Du kan lese dommen i sin helhet her.