I en dom avsagt juli i år kom Stavanger tingrett til at to innleide ansatte hadde krav på samme bonus som fast ansatte hos innleier, jf. likebehandlingsregelen i arbeidsmiljøloven § 14-12.

De innleide var ansatt i et bemanningsbyrå og utleid. Innleier hadde i lang tid hatt et bonusprogram for alle sine ansatte. Bonusens størrelse var avhengig av selskapets måloppnåelse innen definerte områder. Bonusavtalen hadde gitt alle tarifflønnede ansatte i innleieselskapet utbetaling i alle år gjennom lang tid.

Partene var enige om at de ansatte ville hatt krav på bonusen i innleieselskapet, dersom de hadde vært fast ansatte. Spørsmålet for retten var om bonusen var omfattet av lønnsbegrepet i aml. § 14-12.

Bemanningsforetaket gjorde gjeldende at bonus kun omfattes av lønnsbegrepet om den er vederlag for utført arbeid. Med andre ord gjorde foretaket gjeldende at det kun er prestasjonsbetingede bonuser som kan omfattes av likebehandlingsregelen.

Retten mente på bakgrunn av uttalelser fra departementet at det avgjørende er om vedkommende ville hatt krav på bonusen som fast ansatt, uavhengig av om den er prestasjonsbasert eller ikke. Retten presiserte at det i den konkrete saken var et begrenset skille mellom lønn og bonus, fordi bonus var utbetalt så lenge noen av partene kjente til. Bonusen skilte seg derfor ikke vesentlig fra lønn.

Domstolen vektla videre forarbeidene, hvor et uttalt siktemål bak regelverket er reell likebehandling. Det å nekte de innleide bonusen som andre ansatte mottok, ville ikke være forenelig med reell likebehandling.

Retten konkluderte altså med at de innleide hadde krav på bonus etter likebehandlingsregelen. Utleier ble dømt til å betale rundt 560.000 kroner i ubetalt bonus og saksomkostninger.

Saken kan potensielt få store følger for bransjen, og understreker viktigheten av grundig innsyn i innleiers bestemmelser om lønnsvilkår på de punkter som er gjenstand for likebehandling (tariffavtaler, særavtaler, lønnstabeller, rutiner for innplassering i tabeller osv.) før ratefastsettelse. Ikke minst fordi utleier i de aller fleste kontrakter alene er å betrakte som arbeidsgiver med fullt ansvar for alle utbetalinger til ansatte og forhold til det offentlige, slik at raten er eneste vederlag fra innleier til utleier.

Projure er gjort kjent med at saken sannsynligvis vil ankes, så siste ord er ikke sagt. Vi vil følge utviklingen nøye.