I en avgjørelse avsagt 4. juni 2018 kom Høyesterett til at reisene som en arbeidstaker hadde foretatt til og fra et annet sted enn hans normale arbeidssted og utenfor hans normale arbeidstid var å anse som «arbeidstid» iht. bestemmelsene i arbeidsmiljølovens kapittel 10.

Bakgrunnen for saken var reisene som en polititjenestemann i politiets utrykningstjeneste hadde foretatt høsten 2013 ifm. tre ulike oppdrag. Felles for oppdragene var at de skulle utføres på annet sted enn politimannens vanlige arbeidssted og utenfor hans alminnelige arbeidstid.  Etter at oppdragene var utført fremsatte politimannen krav om overtidsbetaling for tiden som hadde gått med til å komme seg til og fra stedene hvor oppdragene ble utført. Kravene ble avslått fordi arbeidsgiver ikke anså reisetiden som «arbeidstid» iht. definisjonen i arbeidsmiljølovens § 10-1. Politimannen tok deretter ut søksmål.

I motsetning til både ting- og lagmannsretten kom Høyesterett til at samtlige av reisene var å anse som «arbeidstid» etter bestemmelsene i arbeidsmiljølovens kapittel 10.  I forkant av avgjørelsen hadde Høyesterett bedt EFTA-domstolen avgi en rådgivende uttalelse om forståelsen av arbeidstidsbegrepet i EUs arbeidstidsdirektiv. Dette ettersom bestemmelsene i direktivet er implementert i arbeidsmiljølovens kapittel 10. EFTA-domstolen uttalte at en arbeidstaker som er forpliktet til å påta seg oppdrag andre steder enn hans faste tjenestested må anses å være «i arbeid» etter direktivet under den nødvendige reisetiden. Høyesterett fant ikke grunnlag for å fravike EFTA-domstolens tolkning av direktivet, og konkluderte med at reisene var «arbeidstid» iht. arbeidsmiljølovens bestemmelser.

Spørsmålet om politimannen hadde krav på overtidsbetaling for reisetiden ble ikke løst etter arbeidsmiljølovens regler, men etter bestemmelser i en tariffavtale mellom Politidirektoratet og Politiets fellesforbund. I den sammenheng ble det fra Høyesterett presisert at begrepet «arbeidstid» i tariffavtalen ikke nødvendigvis hadde samme innhold som tilsvarende begrep i arbeidsmiljøloven. Etter en konkret vurdering endte politimannen opp med å få tilkjent overtidsbetaling for reisene som var utført ifm. et av oppdragene.

Avgjørelsen kan få stor betydning for hva som vil bli vurdert som «arbeidstid» i andre type virksomheter, og spesielt om reiser foretatt ifm. arbeidet skal vurderes som «arbeidstid». Dommen vil helt sikkert bli påberopt av arbeidstakere og arbeidstakerorganisasjoner når spørsmålet om arbeidstid er oppe til diskusjon. Dette til tross for at Høyesteretts bemerkning om at dommen ikke er ment å være avgjørende for hva som skal anses som arbeidstid i andre sammenhenger; verken i tariffavtaler, i andre deler av arbeidsmiljøloven eller i lovgivningen for øvrig.

Dersom du har spørsmål om dommen eller temaet som behandles i dommen kan du ta kontakt med advokat Sindre Meling på tlf. 95 89 02 65 eller sindre.meling@projure.no