Høyesterett avsa i juni dom om beregningsgrunnlaget av lønn i suspensjonstiden til en deltidsansatt. Den deltidsansatte sykepleieren som hadde vært suspendert en periode, hadde før suspensjonen ofte pådratt seg ekstravakter, og følgelig jevnlig fått utbetalt mer i måneden enn det som fulgte av den avtalte arbeidsplikten.

Etter arbeidsmiljøloven § 15-13, tredje ledd, skal arbeidstaker beholde den lønn vedkommende hadde på suspensjonstidspunktet frem til suspensjonen opphører.

Arbeidstaker anførte at hun hadde krav på lønn tilsvarende hennes faktiske lønn før suspensjonstidspunktet, også hensyntatt lønn for ekstravakter, som var en del høyere enn hva som fulgte av den avtalte stillingsprosenten.

Høyesterett kom til at beregningsgrunnlaget for lønnen hun hadde krav på i suspensjonsperioden ikke omfattet godtgjørelsen for ekstravakter før suspensjonstidspunktet, og var begrenset til hva som fremgikk av arbeidsavtalen.

Avgjørelsen hadde støtte i både lovens ordlyd og forarbeider. Høyesterett erkjente at rene rimelighetsbetraktninger til en viss grad talte for arbeidstakers krav. Dommen fastslår på den andre siden at den lavere stillingsprosenten ga henne større frihet til å ta, og avslå tilleggsvakter enn arbeidstakere som binder seg til en fast lengre arbeidstid.

Av interesse var også arbeidsmiljøloven § 14-4 a, som fastslår at deltidsansatte som de siste 12 månedene jevnlig har jobbet utover avtalt arbeidstid, har rett til stilling tilsvarende faktisk arbeidstid i denne perioden.

Bestemmelsen gir deltidsansatte en mulighet til å øke stillingsprosenten dersom de finner det ønskelig