Jeg har holdt to foredrag om styrearbeid i høst. Det ene, «Styreansvar» ble holdt i Stavangerregionens Næringsforening. Det annet, «Styrearbeid» (om styrets oppgaver og plikter)  ble holdt som frokostseminar i Projure. Det ble gitt svært gode tilbakemeldinger på begge foredragene.

Et tema som jeg synes er vist veldig liten oppmerksomhet, og som har relevans knyttet til begge disse temaene, både i teori og i rettspraksis, er styrets plikter i forhold til eierne.

Eierne har normalt lagt planer for hva som ønskes utviklet av forretningsidé i forbindelse med etablering av et selskap. Det kan være alt fra to håndtverkere som blir enige om å slå seg sammen for å drive et elektrofirma. Det annet ytterpunkt er at publikum inviteres til å delta som aksjonærer i forbindelse med offentlig kapitalutvidelse. Ved slike emisjoner vil det kunne kreves utarbeidet prospekt som beskriver selskapets situasjon og formålet med å hente inn ny kapital.

Felles for begge ytterpunktene er at et styre blir satt til å forvalte selskapet ut fra de premisser som ligger bak elektrikernes planer eller det som beskrives i prospektet. Dette velger jeg å kalle «eiernes mandat».

Styret må, i forbindelse med utførelsen av sine oppgaver, ivareta mange hensyn, både overfor kreditorene og det offentlige. Og dersom trange tider inntrer, må styret velge en prioritering av handlinger som kan stride mot det som eierne har gitt uttrykk for.

Men så lenge rammebetingelsene er tilstede for normal og fortsatt drift, må eiernes mandat være det overordnede for all aktivitet.

Mandatet kan for eksempel være valg av risiko, diversifisering av eiendomsportefølje og bransje. Mandatet forutsettes å være tydelig nok til at styret kan innrette seg etter dette, i motsatt fall må styret klarlegge dette med eierne.

Saker om styreansvar har tilnærmet alltid dreiet seg om tap lidt av selskapets kreditorer. Felles for disse saker er at selskapet har gått konkurs. Jeg har ikke sett noen saker som gjelder tap lidt av aksjonærene som følge av brudd på eiernes mandat.

Etter aksjeloven er det ansvar ved uaktsom forvaltning av selskapet. Både kreditorer og aksjonærer kan kreve erstattet det tap som er lidt.

Det er ikke et vilkår at selskapet skal tas under konkursbehandling for at tap kan kreves erstattet. Det er nok å påvise at tap er lidt. La oss tenke oss at eiernes mandat er å eie og å forvalte næringseiendommer gjennom selskapet. Dersom styret velger å satse innen shipping, som har en helt annen risikoprofil, og shippingaktiviteten mislykkes med store omkostninger, er det lett å påvise at tap er lidt, selv om selskapet overlever etter at tapet er konstatert. Aksjonæren, som konstaterer at selskapskapitalen er tilnærmet vekke, vil lett kunne påvise at styrets beslutninger har vært tapsbringende. Når tap skal måles, uansett om dette gjelder kreditorenes eller aksjonærenes påståtte lidte tap vil en del av vurderingstemaet være om styret kunne ha handlet annerledes i den konkrete situasjon, for på den måten å unngå tapet. Valg av annen – og mer risikoeksponert – bransje finnes det få forsvarsmidler mot.

Dette innebærer også at situasjoner kan oppstå hvor kreditorenes tap ikke vil kunne kreves dekket, men hvor aksjonærene allikevel vil kunne ha sitt krav i behold. Vi tenker oss fortsatt det samme eksempelet, eiendomselskapets styre beslutter å involvere selskapet i shipping. I forhold til kreditoren, rederen som til syvende og sist ikke får oppgjør for sitt krav på ubetalt T/C-hyre, kan besutningen om å inngå et T/C i seg selv kunne anses forsvarlig nok, selv om selskapet går konkurs. Men i forhold til aksjonæren, som har gitt mandat om at virksomheten skal være fast eiendom, innebærer beslutningen et klart rettsbrudd. Den isolerte forretningsmessige vurdering knyttet til markedsrisikoen innen shipping er i forhold til aksjonæren fullstendig irrelevant.

Oppsummert: Styrets brudd på det mandat eierne har gitt styret, kan i seg selv være erstatningsbetingende.