Næringsdrivende som ikke får oppgjør fra kunder og andre debitorer, kan på visse vilkår trekke kravet av på skatten. For at Staten på denne måten skal dekke 27 % av tapet, settes det samtidig strenge krav til hva selskapet må gjøre. Hvis fremgangsmåten ikke følges, risikerer selskapet straffeskatt.

Ved uteblitt betaling har kreditor en rekke virkemidler for å inndrive kravet, som purringer, inkasso, utleggsbegjæring og konkursbegjæring. Kreditor kan da få hel eller delvis dekning, avhengig av debitors betalingsvilje og -evne. Alternativt kan kreditor velge å selge kravet til en inkassator eller andre, som regel ved å selge en samlet portefølje av krav gjennom en såkalt factoringavtale. Kjøperen, normalt et inkassoselskap, overtar kravet og dermed betalingsrisikoen, mot at selger får dekket en begrenset del av kravet. Kjøper av kravene vil på sin side beholde fortjenesten dersom debitor betaler mer enn kjøpesummen, og tar tapet dersom mottatt beløp er lavere.

Dersom kravet ikke blir betalt fullt ut, har næringsdrivende adgang til å trekke tapet av mot annen inntekt, med den skattekonsekvens dette innebærer. Forutsetningen er at tapet har oppstått som en del av næringsvirksomheten. De nærmere vilkårene for fradragsrett skiller mellom om kreditor beholder rådigheten over kravet, eller om kravet selges til en inkassator eller andre.

Fradragsrett ved realisasjon av kravet

Ved salg av kravet gjennom en factoringavtale overtar inkassoselskapet eiendomsretten til kravet, og kreditor har et tap tilsvarende differansen mellom pålydende på kravet og vederlaget fra inkassoselskapet. Denne formen for realisasjon gir – som ved tap etter salg av aksjer, eiendom eller andre formuesverdier i næring – kreditor rett til å fradragsføre tapet på selvangivelsen. Andre former for definitivt opphør av kravet som fører til en tilsvarende realisasjon, er for eksempel foreldelse, som normalt inntrer tre år etter at kreditor hadde mulighet til å fremme påkrav. Merk at fristen regnes fra når kravet oppstår, ikke fra når fakturaen faktisk sendes.

Også ettergivelse av kravet medfører en realisasjon som gir rett til fradragsføring, med mindre ettergivelsen gjøres med gavehensikt. Ettergivelse overfor et datterselskap vil ikke gis fradragsrett, siden morselskapet får en fordel ved at verdien av datterselskapet stiger når deler av gjelden faller bort.

Ved ettergivelse oppstår retten til skattefradrag først når erklæring om ettergivelse er kommet frem til debitor slik at gjelden faller bort med bindende og ugjenkallelig virkning. En avskrivning av kravet i egne regnskap er dermed ikke tilstrekkelig for å oppfylle vilkårene for ettergivelse og fradrag.

Når kravet på denne måten bortfaller for kreditor gjennom realisasjon, kan tapet fradragsføres mot annen inntekt, og staten dekker 27 % av tapet.

Fradragsrett gjennom egen inndrivelse av kravet

Alternativt kan kreditor oppnå skattefradraget gjennom forsøk på inndrivelse av kravet overfor debitor, når det er helt på det rene at fordringen ikke blir oppfylt. Dette innebærer at kreditor ikke realiserer kravet, men beholder i stedet råderetten over det og forsøker å inndrive det selv, fremfor å selge kravet til andre for at de skal inndrive det.

For å oppnå skattefradrag gjennom egen inndrivelse, må kreditor gjennom inndrivelsesforsøkene vise at fordringen er endelig tapt. Lovgivningen stiller opp en del holdepunkter for når dette er klart.

For det første kan forgjeves tvangsinndrivelse eller inkasso gi en slik fradragsrett. Dersom kravet sendes til inkasso for bistand til inndrivelsen, uten å gi dekning, kan tapet fradragsføres. Dette gjelder inkasso ved inkassobyrå eller ved advokat. Også kreditors egeninkasso, som lovgivningen åpner for, kan gi en fradragsrett. Det samme gjelder dersom kreditor i stedet for eller i tillegg til inkasso tar saken inn for namsmannen gjennom utleggsbegjæring. Finner ikke namsmannen noe å ta utlegg i, kan tvangsfullbyrdelsen anses forgjeves og fordringen kan fradragsføres.

Dersom debitor slås konkurs, vil fradragsretten oppstå dersom fordringen ikke gis dekning gjennom bobehandlingen. Også andre, konkurslignende situasjoner, som tvangsoppløsning og tvangsavvikling, faller inn under dette alternativet. Loven skiller ikke mellom personlig konkurs eller selskapskonkurs, selv om gjelden hefter på personlige skyldnere også etter at konkursen er avsluttet. Fradragsretten oppstår normalt når det ifølge bostyrers innberetning er klart at fordringen ikke gis dekning.

Ved kundefordringer er det normalt tilstrekkelig for å oppnå fradragsrett at kreditor gjør det som er vanlig for å inndrive slike krav, allikevel minst tre purringer, og kravet fremdeles ikke er betalt seks måneder etter forfall. Kreditor må utøve slik pågang som forholdene tilsier, og særlige omstendigheter kan tilsi ytterligere pågang mot debitor. Er disse vilkårene først til stede, kan kravet fradragsføres.

Til sist har lovgivningen en samlebestemmelse om at fordringer som er klart uerholdelige, kan fradragsføres. Dette må avgjøres etter en sammensatt vurdering av debitors økonomiske stilling, kreditors inndrivelsesforsøk, fordringens størrelse, forholdet mellom kreditor og debitor, hvilke øvrige kreditorer debitor har, og situasjonen for øvrig.

For alle tilfellene gjelder at dersom kravet er sikret ved pant, kausjon eller annen sikkerhet, kan det ikke anses opphørt, og fradragsrett vil ikke innrømmes. Dersom namsmannen finner noe å ta utleggspant i til sikring av kravet, vil kravet på samme måte ikke kunne fradragsføres.

Felles for de nevnte tilfellene med egeninndrivelse, er at kravet fremdeles eksisterer som en forpliktelse for debitor selv om kreditor har ført det som tap i selvangivelsen. Fører ikke tvangsfullbyrdelse frem den ene dagen, kan debitor ha fått nye midler den neste, uten at det fanges opp av namsmannen. Inkasso kan stanses ved å bestride kravet på en måte som fremstår begrunnet, selv om debitor har mer enn nok av midler til å dekke kravet. Slås et selskap konkurs slettes gjelden sammen med selskapet, mens personer som slås konkurs er fullt ut ansvarlige for gjeld som ikke dekkes under konkursbehandlingen. I prinsippet er det dermed fullt mulig for kreditor å få fullt oppgjør for kravet lenge etter at det er avskrevet og fradragsført som et endelig konstatert tap. Den praktiske løsningen på slike situasjoner er at innbetalingen inntektsføres når den kommer, og beskattes med 27 %. Hvor gunstig det er med en slik ordning, ikke minst med en misvisende terminologi i lovteksten, er et annet spørsmål.

Kreditors valgmuligheter

For en kreditor som sliter med å få fullt oppgjør på fordringene, vil fradragsretten dempe noe av tapet. De tre i praksis mest håndterlige måtene å oppnå en slik fradragsrett på, er porteføljesalg, inkasso og tvangsfullbyrdelse. Ved porteføljesalg er hovedspørsmålet hvor mye kreditor får i vederlag av kjøperen, som varierer helt etter faktorer som størrelsen på porteføljen, alderen på kravene, personlige forhold ved debitor mm. Skattefradraget vil komme på toppen av det vederlaget som betales for kravene. De øvrige formene – inkasso og tvangsfullbyrdelse – kan gjennomføres uten store kostnader og etter greie prosedyrer. Forskjellen er at inkasso ikke gir bedre dekning enn det debitor har vilje til å betale, mens tvangsfullbyrdelse stanser først ved manglende betalingsevne.

En normal inndrivelse ved inkasso eller utleggsbegjæring koster anslagsvis 10.000-15.000 kr pluss moms. Dette tilsvarer skattefradraget på krav i størrelsesorden 37.000-55.000 kroner. Næringsdrivende som har krav i denne størrelsen og høyere, vil nærmest automatisk være tjent med å iverksette et slikt skritt for inndrivelse: Fører begjæringen frem, får kreditor dekning og kan være fornøyd. Fører begjæringen ikke frem, er utgiftene normalt lavere enn skattefradraget, og kreditor vil dermed uansett sitte igjen med en besparelse på skatten. Han må da bare huske å fradragsføre tapet på selvangivelsen.