Voldsoffererstatningsretten er et dynamisk fagfelt, hvor et tilbakesyn viser at vi gjennom ny lovgivning og praksis i retten og i nemnder evner å tilpasse oss den virkeligheten vi er i. Utviklingen etter terrorangrepet 22/7 2011 er et godt eksempel på det. I løpet av kort tid endret Stortinget loven med tilbakevirkende kraft, og Erstatningsnemnda for voldsofre vedtok i 14 pilotsaker normer for oppreisning som til dels var langt høyere enn i underinstansen (Kontoret for Voldsoffererstatning, KfV i Vardø). Variasjonen i hvordan mennesker ble rammet av de grufulle hendelsene gjorde det nødvendig å tenke nytt om grensene for erstatning og om nivåer for oppreisningserstatning.

I voldsoffererstatningsloven (voerstl.) er inngangsvilkåret at det må foreligge en straffbar handling der skadelidte har blitt utsatt for en krenkelse av livet, helsen eller friheten, jf. voerstl. § 1. Forholdet må vanligvis anmeldes og erstatning forutsetter at det straffbare forholdet er bevist med klar sannsynlighetsovervekt.

Skadelidte kan fremme kravet overfor staten v/Kontoret for voldsoffererstatning i Vardø (KfV). KfV avventer vanligvis behandling av søknaden til anmeldelsen er behandlet ferdig av påtalemyndigheten, men det er regler om forskuddsbetalinger.

Søker kan påklage et vedtak fra KfV inn for Erstatningsnemnda for voldsofre (nemnda). Statens Sivilrettsforvaltning (SRF) har i henhold til delegasjon fra nemnda fullmakt til å avgjøre saker som ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål, noe som pr. i dag tilsier at SRF avgjør ca. 2 av 3 saker.

Dersom skadelidte fortsatt er misfornøyd, kan saken prøves rettslig. Dersom nemndas vedtak kjennes ugyldig, kan retten i begrensede tilfeller foreta selve utmålingen av oppreisningen iht. voerstl. § 17 a, men ikke av eventuelle andre krav om erstatning.

Dekningen etter voldsoffererstatningsloven er i prinsippet subsidiær i forhold til all annen mulig dekning.

Erstatning til tredjepersoner:

En interessant og vanskelig problematikk innenfor ordningen er spørsmålet om hvor langt det erstatningsrettslige vernet etter voldsoffererstatningsordningen strekker seg for personer som ikke har blitt direkte rammet av voldshandlinger. Utgangspunktet er at ordningen gjelder de som er strafferettslig sett fornærmet. Det gjelder imidlertid unntak for tredjepersoner der de har en så sterk nærhet til den straffbare handlingen, eventuelt kombinert med tilknytning til fornærmede, at det kan anses å foreligge adekvat årsakssammenheng mellom den straffbare handlingen og tredjepersonens skade. Nemnda følger da den praksis som er tuftet på sjokkskadedommene (Bersagel-dommen Rt. 1960 s. 360, Hauketo-dommen Rt.1985 s. 1011. Se også NOKAS-dommen LG-2006-64 391-1).

Førsteamanuensis Anne Marie Frøseth har i en artikkel i Tidsskrift for erstatningsrett, velferdsrett og forsikringsrett 2015/2 hevdet at rettsutviklingen mer generelt tilsier at flere pårørende bør få erstatning enn det som følger av eldre Høyesterettspraksis. Det er jeg enig i. Når det først er dokumentert at pårørende
som såkalte tredjemenn har fått en ubestridt personskade som følge av en straffbar handling, er det i mange tilfeller rimelig at det blir gitt erstatning. Dette kommer også til uttrykk i de presiserende kriterier som er utviklet i nemndspraksis etter voldsoffererstatningsordningen. Spørsmålet ble også i særlig grad satt på spissen etter terrorangrepet den 22/7 2011, da lovgiver også vedtok å utvide vernet til flere tredjepersoner.

Oppreisning:

Oppreisning for tort og smerte forutsetter personskade. Ordet tort er latin, og kommer av torque, som betyr å dreie eller pine. Oppreisning skal følgelig være en erstatning for en fysisk eller psykisk smerte som kan være svært intens mens det står på, men som regel er forbigående. Nemnda baserer utmålingen på rettspraksis og lignende saker i nemnda.


Jeg er ikke kjent med om det foreligger noen undersøkelser om oppreisningen virker etter sin hensikt, og om beløpets størrelse i den sammenheng har betydning. Staten har imidlertid søkt å skaffe seg kunnskap om dette: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, KVTS, har fått i oppdrag av Justis- og Beredskapsdepartementet å lage en sluttrapport om hvilken forståelse ungdommen har hatt av voldsoffererstatningsordningen, og hva den har betydd for dem. Denne rapporten skal ferdigstilles i desember 2015.

I forhold til etterlatte er hensikten med oppreisning å kompensere det ikkeøkonomiske tapet som følger av å miste en nærstående. Det lar seg naturligvis ikke gjøre å kompensere et slikt tap med penger, men for skadelidte kan det kanskje lette sorgen noe at vedkommende i tillegg ikke også har økonomiske problemer.

Oppreisningserstatningens størrelse fastsettes ut i fra et bredt skjønn, hvor kravet til personskade ofte betyr at det må foreligge noe mer enn en legemsfornærmelse. Det er imidlertid også regler som dekker barn som har opplevd vold mot nærstående som er egnet til å skade barnets trygghet og tillit. Det er m.a.o. ikke et krav at de er vitne til vold. I disse tilfellene presumeres det en personskade (jf. voerstl. § 1 første ledd, annet punktum). Det samme gjelder ved voldtekt og andre seksuelle overgrep, hvor det ikke er nødvendig å bevise personskade. Ved utmålingen tas det ellers hensyn til overgrepets grovhet, skadens omfang og varighet, samt relasjon mellom overgriper og offer og offerets alder. I Sverige er det rater for hver dag offeret er på sykehus. Det har vi ikke her, men lengden av en sykemelding kan være et moment.

Selv om utmålingen er basert på et skjønn, er nivået av og til standardisert. Høyesterett har for eksempel bestemt at voldtekt gir kr 150 000 kroner, at forsettlig drap medfører erstatning på kr 200 000, og at det skal noe til før disse normeringene kan fravikes. Dette betyr at det innenfor disse gruppene kan være en storvariasjon av tort som likevel får samme beløp.

Skadevolders økonomi har ingen betydning. Også i de tilfellene hvor skadevolders ansvar i en dom er redusert på grunn av psykose, har Høyesterett forutsatt at kravet ikke skal reduseres i henhold til voldsoffererstatningsloven, jf. Rt. 2010 s. 1203 avsnitt 53.

Avgjørelser etter terrorangrepet 22/7-11:

Da terroranslaget kom mot Regjeringskvartalet og Utøya den 22.07.11 måtte nemnda tenke i nye baner. Det ble fort avklart at mengden av saker tilsa en standardisering i utmålingen av erstatningen for forskjellige grupper av skadelidte. Dette var en kjent fremgangsmåte fra Alexander L. Kjelland-ulykken i 1980, som senere er blir fulgt i andre store saker som Scandinavian Star og togulykken på Åsta.

I oktober 2012 fikk nemnda presentert 14 såkalte pilotsaker hvor bistandsadvokater hadde valgt ut sakene med tanke på at de kunne danne presedens for alle de andre sakene etter 22/7. Pilotsakene ble først behandlet av KfV, og deretter påklaget til nemnda, der sakene i løpet av et par uker ble presentert muntlig for
nemnda, og hvor også søkerne i de 14 sakene møtte.

Tredjepersoners erstatningskrav:

Det er spesielt for voldsoffererstatningsordningen at også søsken kan få oppreisning, noe som er unntatt i skl. § 3-5. Dette ble særlig satt på spissen etter terrorangrepene i 2011. I en av sakene måtte nemnda vurdere grensen for hva som er et slikt særlig tilfelle. Det ble da lagt vekt på at mediedekningen og omtalen gjorde at søker fikk et mer påtrengende inntrykk av hendelsen enn det som ofte vil gjelde i andre drapssaker. Dessuten var handlingen særlig egnet til å påføre søker et psykisk traume og at hans psykiske plager var en påregnelig følge av måten hans søster ble drept på. Både søker og avdøde var på tidspunktet for hendelsen voksne. De hadde begge flyttet ut av hjemmet til foreldrene og var etablert med egne familier. Av den grunn ble oppreisningen satt til kr. 100 000, som halvparten av det som er vanlig ved forsettlig drap.

For etterlatte søsken over 18 år, som var flyttet hjemmefra, endret nemnda et avslag til innvilgelse av kr 100 000 fordi det kom innenfor kategorien særlige tilfeller. For mindreårige og hjemmeboende søsken stadfestet nemnda kr 200 000, som ellers er normen ved forsettlig drap.

Terrorangrepet har nå også fått sitt etterspill i domstolene etter at enkelte skadelidte har anlagt sak for å få vedtak fra nemnda kjent ugyldig. Sør-Trøndelag tingrett har i en dom av 12.06.15 frifunnet staten for et krav fra tre skadelidte som befant seg på landsiden av Utøya (14-109 147TVI-STOR). Nemnda menteat det ikke forelå adekvat årsakssammenheng, og tingretten kom til at dette var i overensstemmelse med «lovens ordlyd, lovgivers mening og nokså langvarig rettspraksis.» Saken er anket.

Et annet interessant element i tingsrettsdommen var om de skadelidte hadde krav på erstatning som hjelpere til voldsofre iht. voerstl. § 1 annet ledd b. Nemnda la til grunn at dette bare gjaldt livreddende hjelp, noe tingretten stadfestet. Slike tredjepersoner har også for øvrig fått erstatning fra nemnda. For hjelpemannskap i båt, som med fare for eget liv reddet livet til mange ungdommer på Utøya og i farvannet rundt, økte nemnda oppreisningsbeløpet fra kr 75 000 til kr 150 000.

Det tredje elementet i saken som sto for tingretten, var om en av de tre skadelidte kunne anses som «nærstående» iht. voerstl. § 1 første ledd, annet punktum, slik at de ville ha samme rett til erstatning som andre etterlatte etter voerstl. § 4. De var søskenbarn og ble av retten nærmest ansett som like nære som søsken. Nemnda kom til at søker ikke var nærstående, noe tingretten stadfestet.

Nærmere om nivåene for oppreisningserstatning:

I pilotsakene hadde KfV utmålt oppreisningserstatninger fra 75 000 til 350 000 kroner, mens det i én sak ble avslag. Nemnda stadfestet dette avslaget som gjaldt en leirdeltaker på land, som ikke var direkte berørt av skytingen på Utøya.

For øvrig økte nemnda oppreisningsnivåene til mellom kr 100 000 og kr 600 000. Hovedbegrunnelsen for økningen var at terrorhandlingene står i en særstilling både når det gjelder handlingens objektive grovhet og graden av skyld. I forhold til hendelsene på Utøya ble det også sett hen til at gjerningsmannen «jaktet» på leirdeltakerne og øvrig personell på øya i over en time. I denne perioden var mulighetene for å unnslippe situasjonen særdeles små.

Nivåforskjellene viser at søkerne ble berørt av terrorhandlingene på svært forskjellige måter, og sakene gjelder både søkere som så vidt har overlevd etter store fysiske skader, de som har både fysiske og psykiske skader, og i andre enden av skalaen de som var fysisk uskadd. Det var om lag 1000 fysisk uskadde etter 22/7. Omtrent halvparten av søkerne var på Utøya og opplevde at de ble jaktet på av Anders Behring Breivik.

Det er store forskjeller med hensyn til hvordan den enkelte har klart seg psykisk etter terrorangrepet. En stor utfordring for nemnda var å ta hensyn til den enkeltes tort og smerte, samtidig som likebehandlingshensynet satte grenser for hvilke forskjeller som kunne gjøres. Ved dødsfall har avdødes ektefelle, samboer, barn eller foreldre rett til oppreisning, uten krav om personskade, jf. voerstl. § 7 tredje ledd andre punktum. For etterlatte foreldre og ektefeller økte nemnda oppreisningen fra kr 200 000 til kr 300 000 til hver.

Når det gjelder voldsofrene selv, har nemnda gitt ofrene på Utøya et tillegg på kr 100 000, fordi det på Utøya var en regelrett menneskejakt over lang tid med svært begrenset fluktmulighet, mens skaden i Regjeringskvartalet kom i form av en bombe.

Oppreisningsbeløpet til ofre ble økt av nemnda fra kr 200 000 til kr 300 000 for de som ikke hadde særlige skader. Tilsvarende skader i Regjeringskvartalet ble øket fra kr 75 000 til kr 200 000.

Betydelig skade på Utøya ble øket fra kr 250 000 til kr 450 000. Tilsvarende skade i Regjeringskvartalet ble øket fra kr 100 000 til kr 350 000.

Livstruende skader på Utøya ble øket fra kr 350 000 til kr 600 000. Tilsvarende skade i Regjeringskvartalet ble øket fra kr 300 000 til kr 500 000.

Det er snart tre år siden nemnda behandlet pilotsakene. Jeg vet ikke om pilotsakene har ført til en generell heving av nivåene på oppreisningserstatning i Norge. Også før 22/7 var det eksempler på høye nivåer i de groveste sakene. 22/7 er og blir likevel noe helt for seg selv, i kraft av dramatikken, alvoret og omfanget av drapshandlingene. Den omstendighet at mange ulike grupper av involverte og pårørende ble rammet på en uvanlig måte har satt moderne personskadeerstatningsrett på prøve.

Nemndas avgjørelser i pilotsakene ga KfV grunnlag for å behandle over 1 100 søkere etter tilsvarende lest. Det har blitt noen klager til nemnda og SRF også etter dette, men ikke et eneste vedtak om oppreisningens størrelse er prøvd rettslig. Nemnda har fått tilbakemelding både fra politikere, byråkrater og bistandsadvokater om at pilotsakene var et vellykket nemndsarbeid.

Spørsmål, kommentarer eller ytterligere informasjon? Kontakt advokat Carl Gunnar Sandvold.