Straff og erstatning ved spredning av private bilder i sosiale medier

I kjølvannet av den eksplosivt økende bruken av sosiale medier som har vært det siste tiåret, har stadig flere fått oppleve å få spredt private bilder og filmer av seg selv. Snapchat fremstår i denne sammenheng som en versting, og det er særskilt ungdommen som rammes av fenomenet.

Spredning av private bilder kan gi store konsekvenser for den som sprer bildene.  I henhold til straffeloven § 267 vil en som sprer private bilder risikere å få bøter eller fengsel i inntil ett år. Dersom den som er blitt tatt bilde eller video av, er under 18 år, og det som blir spredt er av seksualisert karakter, kan dette anses å være barnepornografi. Da vil det straks være snakk om strengere straffer, og man kan få fengsel inntil tre år, jf. straffeloven § 311.

Å oppleve at bilder av privat karakter spres, gir imidlertid gjerne også store konsekvenser for den som er rammet, både psykisk og i sosial sammenheng.

Det forhold at private bilder blir spredd på nettet kan medføre at den som er rammet, har rett på erstatning fra den som spredte bildene.

I følge skadeserstatningsloven § 3-6 skal den som har krenket privatlivets fred, yte erstatning for den lidte skade og erstatning for tap i fremtidig erverv som retten finner rimelig, såfremt han har utvist uaktsomhet eller vilkårene for straff er oppfylt. Forutsetningen er at den som er krenket har hatt et økonomisk tap som følge av det man har opplevd. Eksempelvis kan man ha hatt utgifter til hjelp for å få slettet bildene på nettet, utgifter i forbindelse med eventuell rettsak, utgifter til juridisk bistand for å få hjelp i saken ovenfor gjerningsperson eller for å forfølge krav om erstatning osv. Dersom det skulle komme til det punkt at man som følge av opplevelsen ikke har psykisk helse til å fungere på skolen eller i arbeidslivet, så kan det være grunnlag for å kreve erstattet fremtidig inntektstap.

Det kan også være grunnlag for å kreve oppreisning. Oppreisning er det som tidligere ble kalt erstatning for tort og svie, og er en betaling som skadevolder kan idømmes av moralske og preventive grunner, selv om skadelidte ikke har lidt noe økonomisk tap. Det kreves imidlertid at skadevolder har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt, og det påhviler altså et strengere krav til skyld hos gjerningspersonen for at oppreisning skal tilstås. Oppreisning er den erstatningen som er vanligst å få tilkjent i forbindelse med slike saker.

I norsk rett er det ikke tradisjon for altfor høye oppreisningsbeløp. Normalt vil oppreisningsbeløp ligge i størrelsesorden på 10-75.000 kr.

Ved en eventuell straffesak mot en gjerningsperson kan den som er fornærmet i saken ha rett på juridisk bistand til å utforme et erstatningskrav.